De blir fulgt av en kontrollerende person, og snakker ikke for seg selv, men lar andre svare for seg. 

De blir transportert til og fra jobb, eller bor og jobber på samme sted.  

De får ikke beholde lønnen sin, fordi den blir tilbakeholdt for å "oppbevares trygt". I mange tilfeller arbeider personen for å tilbakebetale gjeld.    

De har ankommet landet nylig og snakker ikke språket, evt. er de få ordene de kan sex- eller jobbrelaterte. 

De er redde for å snakke med utenforstående og myndigheter, fordi de blir overvåket og kontrollert av bakmennene sine. De kan være redde, deprimerte og i overkant adlydende.

De kan vise tegn til å ha blitt misbrukt, og det kan se ut til at personen blir nektet mat, vann, søvn og/eller medisinsk hjelp.  

De kan ha blåmerker, arr og andre tegn på fysisk misbruk og tortur. Ofre for menneksehandel blir ofte slått på områder som ikke påvirker utseende deres, som for eksempel på korsryggen.

De kan bli tvunget til å bruke narkotika av bakmennene sine, eller vender seg til rusmisbruk for å kunne takle sitasjonen sin.

De kan vise mistro og mistenksomhet. Det kan virke som et offer for menneskehandel ikke stoler på noen som tilbyr dem hjelp eller forsøker å snakke med dem.

De kan ha en mobiltelefon, selv om de mangler andre grunnleggende eiendeler. 

De kan vise kjærtegn til bakmennene. Det er mulig at de har utviklet Stockholmsyndromet, hvor kidnappende ofre over tid blir sympatiske ovenfor de som utnytter og holder dem fanget.